Tur til Holmenkollen 10-11. mars 2000

Formål

Ha det gøy, se på Femmila, gå på ski, bli slitne, være fortropp til bydel 9 sitt opplegg, heie på Norge.

Ansvarlig

Axel og Einar.

Oppmøte

Anders, Stian, Kristoffer, Axel, Einar, Kristian, Markus, Rune og Magnus.

Bilder

Axel, Einar, Steinar fra 2N2, Anders.

Tekst

Axel.

Ni speidere og et lass med diverse utstyr møtte opp på Munkelia T-banestasjon ved firetiden på fredag. De største med litt for mye forfall pga. sykdom, hyttebesøk etc. - men fullt oppmøte med fire aspirantspeidere fra ørnepatruljen. Turen var vel forberedt med ny stor lavu å sove i, et stort banner med web-adressen vår, stereoanlegg med ferdiginnspilte heiarop og litt diverse småeffekter. Det har jo blitt en tradisjon å bli lagt merke til. Sånn er troppen vår.

Før vi drasset med oss stoler, ghettoblastere og lavuer, tok undertegnede seg en tur på Narvesen og kjøpte et engangskamera til den nette sum av 200 kr. Ikke verst. Men vi måtte jo ta bilder av opplegget vårt. Bildene ble jo greie, men Preus Foto på Lambertseter skal få høre at det ikke holder å droppe fem av de store bildene når de fremkalles!

T-banevognen ble oppholdt et minutts tid før alle ski, sekker - og ikke minst den gamle orange og blå snowraceren toppet med fellesutstyr - var plassert fint i hjørnet. Vi satt og svettet før vi gikk av på Blindern, ventet i 20 minutter på en forsinket linje 5 - og omsider var fremme ved Songsvann halv seks.

Vi spente på skiene og tildelte Anders den 25 kg. tunge snowraceren, og så la ut på tur.

Så gikk vi. Og gikk og gikk. Einar hjalp Anders med snowraceren, som nå også var lastet med sekken som egentlig tilhørte en sliten Markus. Litt feilnavigering, mye oppover, tunge sekker, bakglatte ski, mye svette, slitne unger. Derfor var gleden stor når vi endelig var fremme og kunne begynne med leiretablering.

Nå hadde det seg slik at alle bydelene hadde vært sitt land å heie på - og siden vår egen bydel Nordstrand hadde fått tildelt Finland, mens naboene på Søndre Nordstrand hadde fått Norge, var planen at vi skulle ligge hos sistnevnte. Derfor ble vi overrasket når vi kom opp klokka 21, og det ikke var noen der. Vi som hadde vært på møter og hørt om flere hundre skoleelever, egen kiosk og sånn. Men senere viste det seg at vi allikevel havnet i sone 8, som var bydel Nordstrand.

Vel, vi satte i gang med å sette opp de to lavuene. Det var lettere sagt enn gjort, fordi de var så nye at det måtte masse treing av tau til for å få de opp. Når det kom en HV-kar og sa at vi kunne få sove i et av deres oppvarmede 16-mannstelt isteden, takket vi ja. Og det angret ingen på. Vi gliste enda bredere når våre kjære kolleger i 2. Nordstrand 2 kom opp over en time senere, og ikke fikk lov av lederene sine å sove i de oppvarmede teltene...

De litt mindre akte og sto på ski i lysløypa om kvelden - mens de store og late holdt seg inne, hørte på musikk og spiste etterlengtet mat - pølser, Spaghetti ala Capri og død mann på boks.

Vi la oss litt ut på natten, sammen med to folk fra forsvaret og to finske damer som lå i dyne... De fem største måtte sitte fyringsvakt gjennom natten, og bar tydelig preg av det neste morgen.

Vi rakk å se litt 3-mil for kvinner før vi pakket sakene våre og fikk stappet ned lavuene vi forlot dagen før i sine respektive trekk - så sa vi farvel til de hyggelige, grønne HV-folkene.

Vi hadde jo gjort oss klare til å komme på TV, med tanke på alle flaggene og det store reklamebanneret. Det var jo logisk at overnattingssonene til kommunen var dekket av kameraer. Det var MANGE som sov ute! Men det var ingen kameraer der, og når vi fant ut at nærmeste sted det var akkurat det var over 1½ mil unna, kjørte vi litt ned i løypa og slo oss ned ved et superkurant sted; en liten knaus, midt i solsteika, med full oversikt over løypa begge veier.

Det kom jo stadig folk forbi, så vi satte opp reklamebanneret vårt for å drive litt promotion - før vi rigget oss til med stoler, soveposer og liggeunderlag.

Vi dro frem startlister med navn og nummer, slik at vi heiet på alle med navn. Høydepunktet var når Jean Jesus kom forbi i hurtig fart - da ropte vi da!

Da alle hadde passert to ganger, og den statlige ether-kringkasteren skrek at gode, gamle Harri Kirvisnemi vant - ventet vi til noen tusen hadde passert og sett med store øyne på oss, før vi pakket og suste hjem på silkeføret på et kvarter!

Faren til Anders hentet Onkel Ein og Abbern på Songsvann, og tok med seg alt fellesutstyret - mens resten tok banen og var på Munkelia ved fem-tiden på lørdag.

Vi var alle enige om at vi hadde sett Norge fra sitt beste, og gjort veldig mye på litt over et døgn - før vi sa farvel og gikk hvert til oss. De fleste tok vel en dusj og en kopp varm kakao...